Alf Folmer (f. 1921) vokste opp på Bergene sjokoladefabrikk på Rodeløkka i Kristiania, en by som noen år senere skiftet navn til Oslo.
Boka er planlagt utgitt mars 2016, med sine 94 år blir han trolig bokårets eldste debutant. Her er et utdrag (teksten er fortsatt under arbeid, bilder tilkommer).
LUKTLANDSKAPET
Hjemme på Bergenes fabrikk våknet jeg til søte sjokoladedufter. Veien til Sofienberg skole gikk gjennom et luktlandskap som satte sansene på prøve.
Ute på gata blåste NKL tobakksfabrikks vifter den søte duften vekk og en tung nikotineim rett opp i neseborene. Det gjaldt å forte seg forbi for ikke å få vondt i hodet.
I nabogården var det lompebakeri i første etasje. Ut av åpne vinduer strømmet den himmelske lukten av nystekt bakverk. Fru Børresen kastet et par nystekte lomper til meg som jeg spiste på vei til skolen.
I nr. 9 i samme gate lå Rodeløkkens Mekaniske Verksted, med durabelige dunster av diesel, eksos og mønje.
Jeg fortet meg ned mot Malmøgata. Der måtte jeg passere Ben&Fett a/s, dit ben og kjøttavfall kom fra hele byen for å lage den verste odøren på hele Rodeløkka. Faenskapet ble kokt i store gryter, tørket i tromler og endte som benmel og snekkerlim. På gårdsplassen lå kadavrene i store hauger. Kjøttet surnet, råtnet, og kunne fylle halve byen med liklukt. Om natten la man presenning på, som rottene enkelt krøp under.
Haugene var svarte av fluer som la egg i kjøttet. En gang leste jeg at de hadde et fint navn: Psychoda. På dagtid ble haugene spylt. Da ble luften mørk av irriterte fluer. Flueeggene fulgte vannet ned i kloakken. Der festet de seg i avløpsrørene og ble til larver. Etter kort tid slo nye generasjoner fluer følge med stanken av svovel og råtne egg opp gjennom gatekummene.
Lukten ved Ben&Fett kan ikke beskrives. Den fikk magen til å vrenge seg. Lompene endret mening, de snudde og ville opp i halsen. En sverm av spyfluer kom mot meg.
Det gikk rundt i hodet, jeg fektet med armene og falt om i gaten. Jeg kastet opp alt jeg hadde av lomper, brødskiver med geitost og småsjokolader fra Bergene. En av arbeiderne kom og hjalp meg på beina. — Du skal ikke spise her, sa han, — i dag lukter det fælt.
Hvit i ansiktet fortsatte jeg ned Stockholmsgata. Luten ved Thiis Lut- og Mineralvandsfabrikk i nr. 20 renset den råtne kjøttlukten. Fabrikken røkte også torsk og laks, en godlukt som gjorde at. livet kom tilbake. Jeg fortsatte nedover gata.
Ved porten i nr. 9 ble jeg igjen kvalm. Løkkas lasaroner og fyllefanter brukte den som samlingsplass og utedo.
På bakken sto en tomflaske med en gyllenbrun klump i. Noen hadde nok stjålet en flaske sjell-lakk fra Ruuds møbelfabrikk i Gøteborggata. Fyllefantene helte salt i flaska og ristet, så lakken seg i en klump. Det som ble igjen var ren sprit. Da ble det fest. De drakk til de ikke kunne stå på bena. De ble liggende til de våknet, eller til politiet kom.
Veien til skolen fortsatte langs Verksgata og Freia sjokoladefabrikk. Her var det en annen og mildere sjokoladeduft enn på Bergene, der det luktet mer av kakaobønner. Der glemte jeg de andre vonde luktene.
Jeg fikk se Freias direktør Throne-Holst trille ut av garasjen i Gøteborggata i sin elektriske bil, en Detroit Electric. Jeg sto og gapte forundret mens sjokoladekongen gled lydløst og luktfritt forbi.
Jeg hentet en bok hos en kamerat borte i Tromsøgata. Da jeg nærmet meg kjente jeg lukten fra Oslo Farveri. Blandingen av kjemikalier reiv i nesa.
Så passerte jeg Rodeløkkens Elektriske Kaffebrenneri. Den herlige aromaen kjentes på lang avstand. Når det luktet nykvernet kaffe fra brenneriet hjemme, sa vi: — Nå blir det pent vær! Da blåste det stille fra sydvest.
I Tromsøgata 10-12 renset Hillestads Kjemiske Renseri tøy fra hele byen. De var først i Norge med kjemisk rens. Med bensin som rensemiddel kunne en liten gnist få alt til å fly i lufta. De gikk over til mindre antennelige stoffer, men bensinen satt fortsatt i veggene.
I små mengder likte jeg bensinlukten. Det hendte jeg sto bak en bil og snuste på eksosen. Den gang visste ingen det var farlig. Den skumleste av luktene fra renseriet var trikloretylen. TRI likner kloroform og tynner, og tar bort fett. Vi gutta sto gjerne foran ventilasjonen på gata og utforsket luktene. Når TRI var blant gassene vi dro ned i lungene begynte hele Rodeløkka å gynge. Da var det best å gå.
Fabrikken brukte også cyankalium, det luktet som ammoniakk. Da hostet vi, halsen tørket. Forsiktig blandet med kaffelukta fra brenneriet duftet det mystisk som en eksotisk parfyme. Men med for mye kjemikalier ble den plutselig som en gammel manns svettelukt. Det var mange overraskelser i byens luktunivers.
Hadde vi dratt inn for mye TRI fra viften sjanglet vi gutta ned Tromsøgata. Vi hojet og lo på vår vei til skolen. Ved Rodeløkka politistasjon i Tromsøgata 4 så konstablene oss og ropte:
— Gjør dere ikke morsomme, gutter, se å pell dere hjem!
Denne dagen skulket jeg, og fortsatte Trondheimsveien ned til Akerselva, grensen mellom øst og vest. Ved Nybrua sto jeg lenge og så ned i elva der kloakken rant ut på begge sider. Her møttes alle luktene. Folk som gikk forbi holdt seg for nesa.,Men for meg var det spennende, kanskje som når folk i våre dager ser på fjernsyn. Opp av kloakken kom gammelt papir, matrester og døde rotter. Og kordonger, eller prevensjonsmiddel som det heter på fint, som fløt på toppen og var fylt med vann. Da så man hvor store de var. Først tenkte jeg på han som hadde brukt dongen. Så ble jeg misunnelig på det han hadde opplevd. Og så kunne jeg ikke forstå at noen kunne ha en så stor dings mellom beina. Fylt med Oslo-spermier seilte kordongen stolt nedover Akerselva og ut fjorden.
Jeg fortsatte ned Storgata og passerte uluktenes siste utpost: Det gamle gassverket overfor legevakta.
Over på vestsiden i Rosenkrantz’ gate gikk jeg forbi Oswin Lisseys blomsterforretning. Bouqueten av blomster nådde langt ut på gata og var helt gratis.
Langs Karl Johan gikk jeg i kjølvannet av elegante damer med en bølge av parfyme etter seg. Jeg gikk lenge etter en av de godt luktende unge kvinnene. Hun stanset, snudde seg og spurte:
— Hvorfor følger du etter meg?
Rødmende fortsatte jeg oppover Drammensveien og hang meg på den dampende sigarrøken fra en direktør som kanskje var på vei til sitt kontor.
Nå var jeg på selveste Vestkanten og gikk opp mot Bygdøy allé. De høye trærne duftet friskt av vår og sommer. Velkledde damer og hushjelper vannet blomstrende balkonger. En frisk havbris strømmet opp fra Frognerkilen. Jeg var visst i en helt annen by der alt var rent, hus og mennesker luktet godt.
Jeg gikk lenge og nøt tilværelsen før jeg måtte hjem.
Nå gikk runden tilbake til Akerselva og en bydel bygget for industri, ikke for folk. Her var menneskene til bare for å holde tannhjulene i gang.
Hjemme ved sjokoladefabrikken sto dotømmervogna på gata. Tømmeren bar tønna barskt på skulderen ut porten og la den varsomt på vognkanten. Det klasket og sprutet. Odøren blandet seg med søt sjokoladeduft.
Dette var essensen av byen da jeg vokste opp på 1920-tallet: Himmel og helvete, dritt og sjokolade. Byhistorie som nå er forduftet, men umulig å glemme for den som var der.
– – –
Følg Alf og arbeidet med boken på Facebook.
