Forlaget har jobbet to år med denne boka, men det blir en bagatell i forhold til at Alf Folmer (95) har samlet materiale til Gutten fra sjokoladefabrikken i over et halvt århundre. Da han ble født i 1921 het hovedstaden fortsatt Kristiania, og Rodeløkka var en liten grend i utkanten av den store byen. Fortellingen favner norsk sjokolade- og arbeiderhistorie, familiehistorie, trangboddhet, arkitektur, luktlandskap, og mye annet.
Boka er på 232 sider, og inneholder egne og byhistoriske bilder.
Pris: 295,- (250,- pr stk ved kjøp av to eller flere). Forhåndsbestill ved å sende mail til h@spredet.no.
Velkommen til lanseringen onsdag 16. november, der du kan treffe forfatteren. Det blir opplesning av og samtale om boka, musikk fra riktig gamle dager, sjokolade og overraskelser. Påmelding her.
–
BLADSELGEREN (utdrag fra boka)
Farmor viste meg et blad med overskriften Veien til rikdom. Det virket interessant. Jeg hadde lenge grublet over hvordan jeg kunne tjene penger. Men inni sto det om samvittigheten, sjelen og at veien til rikdom var Jesu frelse. Det var ikke den veien jeg ville gå.
Hos en klassekamerat i Fjellgata bladde jeg i et nummer av Arbeidermagasinet. Faren hans var rørlegger og med i fagbevegelsen. Tegneseriene var til å flire seg skakk av: Kronblom, en dum tøffelhelt som lå og sløvet på kjøkkensofaen, og Jens von Bustenskjold med sine artige sprell og oppfinnelser. Mens jeg hikstet av latter så jeg en annonse:
”Arbeidermagasinet For Alle behøver selgere til arbeidsplasser og boliger over hele byen.”
Da var det noe i meg som sa: Det skal du gjøre, selge blader og bli rik. Man skulle svare skriftlig. Det hadde jeg ikke tid til, jeg ville starte med det samme. Redaksjonen holdt til i Folketeatrets gård på Nytorvet (nå Youngstorget), i skyskraperen der Arbeiderbladet holdt hus. Jeg visste akkurat hvor det var.
Jeg hadde allerede besøkt den splitter nye skyskraperen sammen med en kamerat som het Yngve. Vi hadde det gøy med å tjuvkjøre heis mellom de tolv etasjene. Denne sporten hadde startet da vi lurte oss inn i Sjøfartsbygningen i Kongens gate. Der var det en paternoster-heis, som uten dører gikk sakte rundt som et evighetshjul uten å stoppe for av- og påstigning. Mest spennende var det når heisen gynget og ristet på toppen oppe på loftet før den tok turen ned igjen.
I skyskraperens tolvte etasje gikk vi inn på Folkerestauranten Stratos. På den stilige terrassen med uteservering sto vi lenge og nøt utsikten over byen. Helt til kelneren kom:
— Gutter, her kan dere ikke stå.
Så tok vi den rundtgående heisen ned, siden opp og ned og opp igjen. Helt til vi gikk av i øverste etasje og vaktmesteren sto utenfor. Han dro oss etter ørene inn igjen, trykket på en knapp og hoppet fort ut. Heisen beveget seg nedover og stoppet mellom to etasjer. Lyset slukket. Vi ble redde, skrek og banket i heisveggene for å få den til å gå. Vi følte oss frem til etasjeknappene og trykket på alle. Heisen sto fortsatt. Etter en lang stund kom lyset på, og heisen beveget seg sakte nedover. I første etasje åpnet den sinte vaktmesteren døren, rød i ansiktet. Han dro oss nok en gang i ørene og lempet oss ut på gaten:
— Kom ikke tilbake.
Fra den gangen husket jeg to store skilt: Arbeiderbladet og Arbeidermagasinet. Jeg visste nøyaktig hvor jeg skulle.
–
Sjokoladefabrikken på Spredet.
Sjokoladefabrikken på Facebook.
