SpreDet Forlag

Mitt lille forlag har stor nytte av å ta med leserne på råd. Jeg lager en arbeidsversjon der innhold og design er 80-90% ferdig. Denne sendes til testlesere i et fysisk bokformat (digitalt opptrykk i en håndfull eks.) og også som pdf/word. Folk velger selv hvordan de vil melde tilbake: kort eller langt, korrektur eller generell synsing, de kan notere i papirboka eller sende kommentarer i word. Til slutt tar vi en samtale på tlf, og de holdes oppdatert på hvordan det går med boka. Leserne er mine manuskonsulenter. Min erfaring er at leserne er smarte. Her er noen tanker om brukertesting:

–

For mange faller det mer naturlig å gi ros enn kritikk, man er redd for å virke negativ. Men poenget med testing er å finne hva som kan forbedres, ikke å være hyggelig. Hvor lugger det, hvor stopper du, hvilke følelser dukker opp? Jeg pleier be folk si meg tre ting de liker og tre de ikke liker.

Alle innspill er velkomne. Både på mikro- (ord og stavefeil) og makronivå (strukturen). Hvis jeg må velge er det viktigste kanskje de store linjene. Funker det? Er det kjedelig eller spennende?

En arbeidsversjon av Alf Folmers “Sjokoladefabrikken”, med notater og innspill fra testlesere. Boka kommer på SpreDet forlag ca april 2016.

Jeg er interessert i folks kreativitet. Skape en dialog: Hvordan ville de gjort det? Å teste er ideelt sett også en kreativ prosess. Kom gjerne med forslag til bedre løsninger: Ord, ideer og poenger.

Også det å kutte er en kreativ prosess. (Forfatteren Raymond Carver hadde en arrogant editor som kuttet over halvparten av teksten. Uten dette hadde ikke novellene blitt klassikere.) Generelt finnes det alt for mye tekst her i verden.

For noen forfattere og kunstnere er det å skape en ensom prosess der geniet henter guddommelig inspirasjon ned til jorden. At det er en ferdig pakke. Jeg er i den motsatte enden av skalaen: Jeg er interessert i testing og kollektive prosesser. Som redaktør blander jeg meg inn, skriver selv, justerer og kutter. Jeg prøver å lese ting i forskjellig humør: Noe funker kanskje når jeg er fornøyd med livet, men hva hvis jeg er utålmodig eller gretten?

Det kan være fruktbart at forskjellige verdener kolliderer.

Alle ideer trenger juling, spesielt de gode. Det er bedre å få juling før publisering enn etter.

Det må være lystbetont. Hvis du synes det er et ork: Gjør noe annet, dropp det.

Hvis man tilfører noen få gode momenter og kutter noen få unødvendige, kan det bli ikke bare litt, men svært mye bedre enn utgangspunktet.

Selv har jeg kort attention span. Når jeg vurderer noe prøver jeg å lytte til den delen av meg som raskt kjeder seg. På samme måte har jeg en del som er dum og treg. Hvis noe virker vanskelig for meg (som kjenner materialet), er det trolig det for andre også. “Hæ?” er ikke noe dårlig spørsmål.

Den som lager noe står på innsiden av sitt materiale, og er blind for hvordan det er å stå på utsiden. Testing er en måte å få dette blikket.

Som leser hender det jeg tolker starten på en setning på en måte jeg senere ser er feil. Da må jeg hoppe tilbake og finne tråden på nytt. Det bør være forfatterens oppgave å lede tanken i riktig retning, uten at noe lugger.

Mitt eget hode produserer i overkant mange ideer, de fleste er dårlige eller ugjennomførbare. Men jeg tror at for å finne de virkelige gode må man først ha mange dårlige og tullete. Samle ideene i en sekk og la dem gjære, se hva som vokser frem. Hvis 1 av 20 har noe for seg, er jeg fornøyd. Terskelen for å komme med en ide bør være lav.

Jeg liker å tenke at ting har en form for ide-tetthet. Leseren prøver å tråkle seg gjennom en tekst, for at det skal være bryet verdt må denne stien være full av poenger og momenter. Seksjoner med lav idetetthet må enten tilføres noe eller kuttes.

I min verden kan ting gjerne være rare, uferdige og provoserende. Men aldri kjedelige, det er livet for kort til.

–

Erfaringene med å trekke leserne inn i prosessen har vært forbausende gode. Ta kontakt hvis du vil vurdere å bli en del av testgruppa: h@spredet.no

VG intervjuer Tor Rafael Raael om dyrebøkene (20. oktober):

Kultboken “Fantastiske dyrearter oppdaget av Tor Rafael Raael” (SpreDet 2014) er nå tatt inn av en håndfull bokhandlere, og kan bestilles fra forlaget her. Ebok for iPad her. Oppfølgeren “100 fabelaktige dyr og én snylteagurk” går straks i trykken, og utkommer enten i desember eller over nyttår.

En deluxe -versjon av artikkelen ble publisert på VG+ 15. oktober. Utdrag:

Tor er ekspert på fantastiske dyrearter og fabelaktige reiser. I bøkene «Fantastiske dyrearter» og «100 fabelaktige dyr» kan du møte sjeldne arter som ranselen og bukseseler, samt jålebukken og ikke minst marihanen. VG møter multikunstneren i atelieret i Sande.

– Hvor tar du det fra, Raael?

– Helt fra jeg var bitte liten har jeg hatt språkproblemer. Ikke bare stammet jeg, men jeg hadde et usedvanlig stort ordforråd også. Jeg gikk meg vill i alle ordene, for de kunne bety så mye forskjellig. «Konfliktsky», for eksempel. Det kunne like gjerne bety en sky på jakt etter bråk, forteller Tor Rafael Raael.

– Men hvor finner du disse fantastiske skapningene?

– Jeg reiser. Enkelt og greit. Lange indre reiser, natt og dag. Du skjønner, hjernen min går hele tiden på et parallelt sidespor ved siden av det rasjonelle. Det er der fabeldyrene dukker opp, forklarer Tor.

– Du elsker ordspillet også?

– Ja, mange ord ligner, som sylteagurk og snylteagurk. Og mange ord kan bety forskjellige ting. Jeg ser alltid dobbeltbunner og tvetydigheter i språket. Disse verbale snodighetene lever nesten sitt eget liv inni hodet mitt.

Men Raael lager slett ikke bare rare dyr. Som billedkunstner og skulptør lager han først og fremst såkalt seriøse ting.

– Ja, men de to tingene henger sammen, på et vis. Jeg kan for eksempel jobbe i timevis med et bilde og bli helt utkjørt. Da trenger jeg et pauseprogram, og setter meg foran PC-en og lar fantasien flyte fritt. På PC-en har jeg tusenvis av tegninger og ideer, og så vipper jeg dem inn i Photoshop – klipper, limer, tegner – og dermed blir helt nye dyrearter skapt! forteller han.

Tor Rafael Raael er et stormvær av skaperkraft. Når han ikke maler eller tegner, lager han skulpturer, spiller orgel eller trener.

– Jeg er nok det som kalles bipolar. Eller manisk-ekspressiv, som forleggeren min sier. Men heldigvis er jeg skapende hva enten jeg er nede eller oppe på humørskalaen.

 Ta kontakt med oss hvis du vil skrive om boka, så sender vi et anmeldereksemplar.

NRK har beklaget påstandene de formidlet om at opplaget av Thomas Knarviks bok ble destruert i form av brenning, både på nrk.no og P2 Søndagsavisa (på slutten av sendingen, 55 min. 20 sek.)

Alf Folmer (f. 1921) vokste opp på Bergene sjokoladefabrikk på Rodeløkka i Kristiania, en by som noen år senere skiftet navn til Oslo.

Boka er planlagt utgitt mars 2016, med sine 94 år blir han trolig bokårets eldste debutant. Her er et utdrag (teksten er fortsatt under arbeid, bilder tilkommer).

LUKTLANDSKAPET
Hjemme på Bergenes fabrikk våknet jeg til søte sjokoladedufter. Veien til Sofienberg skole gikk gjennom et luktlandskap som satte sansene på prøve.

Ute på gata blåste NKL tobakksfabrikks vifter den søte duften vekk og en tung nikotineim rett opp i neseborene. Det gjaldt å forte seg forbi for ikke å få vondt i hodet.

I nabogården var det lompebakeri i første etasje. Ut av åpne vinduer strømmet den himmelske lukten av nystekt bakverk. Fru Børresen kastet et par nystekte lomper til meg som jeg spiste på vei til skolen.

I nr. 9 i samme gate lå Rodeløkkens Mekaniske Verksted, med durabelige dunster av diesel, eksos og mønje.

Jeg fortet meg ned mot Malmøgata. Der måtte jeg passere Ben&Fett a/s, dit ben og kjøttavfall kom fra hele byen for å lage den verste odøren på hele Rodeløkka. Faenskapet ble kokt i store gryter, tørket i tromler og endte som benmel og snekkerlim. På gårdsplassen lå kadavrene i store hauger. Kjøttet surnet, råtnet, og kunne fylle halve byen med liklukt. Om natten la man presenning på, som rottene enkelt krøp under.

Haugene var svarte av fluer som la egg i kjøttet. En gang leste jeg at de hadde et fint navn: Psychoda. På dagtid ble haugene spylt. Da ble luften mørk av irriterte fluer. Flueeggene fulgte vannet ned i kloakken. Der festet de seg i avløpsrørene og ble til larver. Etter kort tid slo nye generasjoner fluer følge med stanken av svovel og råtne egg opp gjennom gatekummene.

Lukten ved Ben&Fett kan ikke beskrives. Den fikk magen til å vrenge seg. Lompene endret mening, de snudde og ville opp i halsen. En sverm av spyfluer kom mot meg.

Det gikk rundt i hodet, jeg fektet med armene og falt om i gaten. Jeg kastet opp alt jeg hadde av lomper, brødskiver med geitost og småsjokolader fra Bergene. En av arbeiderne kom og hjalp meg på beina.
 — Du skal ikke spise her, sa han, — i dag lukter det fælt.

Hvit i ansiktet fortsatte jeg ned Stockholmsgata. Luten ved Thiis Lut- og Mineralvandsfabrikk i nr. 20 renset den råtne kjøttlukten. Fabrikken røkte også torsk og laks, en godlukt som gjorde at. livet kom tilbake. Jeg fortsatte nedover gata.

Ved porten i nr. 9 ble jeg igjen kvalm. Løkkas lasaroner og fyllefanter brukte den som samlingsplass og utedo.

På bakken sto en tomflaske med en gyllenbrun klump i. Noen hadde nok stjålet en flaske sjell-lakk fra Ruuds møbelfabrikk i Gøteborggata. Fyllefantene helte salt i flaska og ristet, så lakken seg i en klump. Det som ble igjen var ren sprit. Da ble det fest. De drakk til de ikke kunne stå på bena. De ble liggende til de våknet, eller til politiet kom.

Veien til skolen fortsatte langs Verksgata og Freia sjokoladefabrikk. Her var det en annen og mildere sjokoladeduft enn på Bergene, der det luktet mer av kakaobønner. Der glemte jeg de andre vonde luktene.

Jeg fikk se Freias direktør Throne-Holst trille ut av garasjen i Gøteborggata i sin elektriske bil, en Detroit Electric. Jeg sto og gapte forundret mens sjokoladekongen gled lydløst og luktfritt forbi.

Jeg hentet en bok hos en kamerat borte i Tromsøgata. Da jeg nærmet meg kjente jeg lukten fra Oslo Farveri. Blandingen av kjemikalier reiv i nesa.

Så passerte jeg Rodeløkkens Elektriske Kaffebrenneri. Den herlige aromaen kjentes på lang avstand. Når det luktet nykvernet kaffe fra brenneriet hjemme, sa vi: — Nå blir det pent vær! Da blåste det stille fra sydvest.

I Tromsøgata 10-12 renset Hillestads Kjemiske Renseri tøy fra hele byen. De var først i Norge med kjemisk rens. Med bensin som rensemiddel kunne en liten gnist få alt til å fly i lufta. De gikk over til mindre antennelige stoffer, men bensinen satt fortsatt i veggene.

I små mengder likte jeg bensinlukten. Det hendte jeg sto bak en bil og snuste på eksosen. Den gang visste ingen det var farlig. Den skumleste av luktene fra renseriet var trikloretylen. TRI likner kloroform og tynner, og tar bort fett. Vi gutta sto gjerne foran ventilasjonen på gata og utforsket luktene. Når TRI var blant gassene vi dro ned i lungene begynte hele Rodeløkka å gynge. Da var det best å gå.

Fabrikken brukte også cyankalium, det luktet som ammoniakk. Da hostet vi, halsen tørket. Forsiktig blandet med kaffelukta fra brenneriet duftet det mystisk som en eksotisk parfyme. Men med for mye kjemikalier ble den plutselig som en gammel manns svettelukt. Det var mange overraskelser i byens luktunivers.

Hadde vi dratt inn for mye TRI fra viften sjanglet vi gutta ned Tromsøgata. Vi hojet og lo på vår vei til skolen. Ved Rodeløkka politistasjon i Tromsøgata 4 så konstablene oss og ropte:
— Gjør dere ikke morsomme, gutter, se å pell dere hjem!

Denne dagen skulket jeg, og fortsatte Trondheimsveien ned til Akerselva, grensen mellom øst og vest. Ved Nybrua sto jeg lenge og så ned i elva der kloakken rant ut på begge sider. Her møttes alle luktene. Folk som gikk forbi holdt seg for nesa.,Men for meg var det spennende, kanskje som når folk i våre dager ser på fjernsyn. Opp av kloakken kom gammelt papir, matrester og døde rotter. Og kordonger, eller prevensjonsmiddel som det heter på fint, som fløt på toppen og var fylt med vann. Da så man hvor store de var. Først tenkte jeg på han som hadde brukt dongen. Så ble jeg misunnelig på det han hadde opplevd. Og så kunne jeg ikke forstå at noen kunne ha en så stor dings mellom beina. Fylt med Oslo-spermier seilte kordongen stolt nedover Akerselva og ut fjorden.

Jeg fortsatte ned Storgata og passerte uluktenes siste utpost: Det gamle gassverket overfor legevakta.

Over på vestsiden i Rosenkrantz’ gate gikk jeg forbi Oswin Lisseys blomsterforretning. Bouqueten av blomster nådde langt ut på gata og var helt gratis.

Langs Karl Johan gikk jeg i kjølvannet av elegante damer med en bølge av parfyme etter seg. Jeg gikk lenge etter en av de godt luktende unge kvinnene. Hun stanset, snudde seg og spurte:
— Hvorfor følger du etter meg?

Rødmende fortsatte jeg oppover Drammensveien og hang meg på den dampende sigarrøken fra en direktør som kanskje var på vei til sitt kontor.

Nå var jeg på selveste Vestkanten og gikk opp mot Bygdøy allé. De høye trærne duftet friskt av vår og sommer. Velkledde damer og hushjelper vannet blomstrende balkonger. En frisk havbris strømmet opp fra Frognerkilen. Jeg var visst i en helt annen by der alt var rent, hus og mennesker luktet godt.

Jeg gikk lenge og nøt tilværelsen før jeg måtte hjem.

Nå gikk runden tilbake til Akerselva og en bydel bygget for industri, ikke for folk. Her var menneskene til bare for å holde tannhjulene i gang.

Hjemme ved sjokoladefabrikken sto dotømmervogna på gata. Tømmeren bar tønna barskt på skulderen ut porten og la den varsomt på vognkanten. Det klasket og sprutet. Odøren blandet seg med søt sjokoladeduft.

Dette var essensen av byen da jeg vokste opp på 1920-tallet: Himmel og helvete, dritt og sjokolade. Byhistorie som nå er forduftet, men umulig å glemme for den som var der.

– – –

Følg Alf og arbeidet med boken på Facebook.