Mitt lille forlag har stor nytte av å ta med leserne på råd. Jeg lager en arbeidsversjon der innhold og design er 80-90% ferdig. Denne sendes til testlesere i et fysisk bokformat (digitalt opptrykk i en håndfull eks.) og også som pdf/word. Folk velger selv hvordan de vil melde tilbake: kort eller langt, korrektur eller generell synsing, de kan notere i papirboka eller sende kommentarer i word. Til slutt tar vi en samtale på tlf, og de holdes oppdatert på hvordan det går med boka. Leserne er mine manuskonsulenter. Min erfaring er at leserne er smarte. Her er noen tanker om brukertesting:
–
For mange faller det mer naturlig å gi ros enn kritikk, man er redd for å virke negativ. Men poenget med testing er å finne hva som kan forbedres, ikke å være hyggelig. Hvor lugger det, hvor stopper du, hvilke følelser dukker opp? Jeg pleier be folk si meg tre ting de liker og tre de ikke liker.
Alle innspill er velkomne. Både på mikro- (ord og stavefeil) og makronivå (strukturen). Hvis jeg må velge er det viktigste kanskje de store linjene. Funker det? Er det kjedelig eller spennende?
En arbeidsversjon av Alf Folmers “Sjokoladefabrikken”, med notater og innspill fra testlesere. Boka kommer på SpreDet forlag ca april 2016.
Jeg er interessert i folks kreativitet. Skape en dialog: Hvordan ville de gjort det? Å teste er ideelt sett også en kreativ prosess. Kom gjerne med forslag til bedre løsninger: Ord, ideer og poenger.
Også det å kutte er en kreativ prosess. (Forfatteren Raymond Carver hadde en arrogant editor som kuttet over halvparten av teksten. Uten dette hadde ikke novellene blitt klassikere.) Generelt finnes det alt for mye tekst her i verden.
For noen forfattere og kunstnere er det å skape en ensom prosess der geniet henter guddommelig inspirasjon ned til jorden. At det er en ferdig pakke. Jeg er i den motsatte enden av skalaen: Jeg er interessert i testing og kollektive prosesser. Som redaktør blander jeg meg inn, skriver selv, justerer og kutter. Jeg prøver å lese ting i forskjellig humør: Noe funker kanskje når jeg er fornøyd med livet, men hva hvis jeg er utålmodig eller gretten?
Det kan være fruktbart at forskjellige verdener kolliderer.
Alle ideer trenger juling, spesielt de gode. Det er bedre å få juling før publisering enn etter.
Det må være lystbetont. Hvis du synes det er et ork: Gjør noe annet, dropp det.
Hvis man tilfører noen få gode momenter og kutter noen få unødvendige, kan det bli ikke bare litt, men svært mye bedre enn utgangspunktet.
Selv har jeg kort attention span. Når jeg vurderer noe prøver jeg å lytte til den delen av meg som raskt kjeder seg. På samme måte har jeg en del som er dum og treg. Hvis noe virker vanskelig for meg (som kjenner materialet), er det trolig det for andre også. “Hæ?” er ikke noe dårlig spørsmål.
Den som lager noe står på innsiden av sitt materiale, og er blind for hvordan det er å stå på utsiden. Testing er en måte å få dette blikket.
Som leser hender det jeg tolker starten på en setning på en måte jeg senere ser er feil. Da må jeg hoppe tilbake og finne tråden på nytt. Det bør være forfatterens oppgave å lede tanken i riktig retning, uten at noe lugger.
Mitt eget hode produserer i overkant mange ideer, de fleste er dårlige eller ugjennomførbare. Men jeg tror at for å finne de virkelige gode må man først ha mange dårlige og tullete. Samle ideene i en sekk og la dem gjære, se hva som vokser frem. Hvis 1 av 20 har noe for seg, er jeg fornøyd. Terskelen for å komme med en ide bør være lav.
Jeg liker å tenke at ting har en form for ide-tetthet. Leseren prøver å tråkle seg gjennom en tekst, for at det skal være bryet verdt må denne stien være full av poenger og momenter. Seksjoner med lav idetetthet må enten tilføres noe eller kuttes.
I min verden kan ting gjerne være rare, uferdige og provoserende. Men aldri kjedelige, det er livet for kort til.
–
Erfaringene med å trekke leserne inn i prosessen har vært forbausende gode. Ta kontakt hvis du vil vurdere å bli en del av testgruppa: h@spredet.no
