SERIØST: Fikk du et eple og en løpeseddel av Posten-ansatte fredag 5. september?
De glade utdelerne sto rundt i Oslo og markerte ny logo, design og organisering for Postens virksomheter.
I utgangspunktet liker jeg både post og gratis epler, så jeg takket og tok i mot.
“OK, så har Posten skiftet logo”, tenkte jeg mens jeg spiste det røde eplet og la løpeseddelen i lommen. Det samme gjentok seg på ettermiddagen på vei hjem: Gratis eple (grønt) og løpeseddel.
I helgen ryddet jeg i lommene, og kastet papir og skrot som pleier å samle seg opp.
Først da papiret lå sammenkrøllet i søpla så jeg at det liknet litt på frimerker. Jeg tok dem opp, det VAR faktisk frimerker. To gratis frimerker pr ark, til en samlet verdi av 28 kroner. Jeg følte meg litt teit som ikke hadde skjønt det før de lå der med matrester på seg.
Ikke at det er noen stor krise hverken for Posten eller meg. Men mitt poeng er følgende, og det er en generell problemstilling når man skal prøve å kommunisere noe:
DU tror at JEG følger så innmari godt med på DINE ting.
Men det gjør jeg ikke! Ofte aner jeg ikke en gang hva du snakker om. Konkurransen om MIN oppmerksomhet (og DIN, når du tenker deg om) er knallhard.
Jeg synes jeg er snill som tar i mot (selv om jeg faktisk får et eple), fordi jeg vet det dreier seg om reklame. Jeg tar imot arket, og synes jeg har gjort mitt når jeg har tatt inn over meg at Posten har fått ny logo. Jeg kommer ikke til å lese det med liten skrift. Og hvis det ikke har synlige tagger skjønner jeg ikke at en papirlapp med en logo på er et frimerke. Derfor går det meg hus forbi at du faktisk gir meg noe av verdi. Det havner i søpla.
Men hvis du gir meg noe, og sier “Hey dude, gratis frimerker!” – eller at frimerkene faktisk ser ut som frimerker og ikke en pent designet hvit flate. Da er det større sjanse for at jeg kaster et blikk på det, kanskje leser jeg litt av teksten. Iallfall ville ikke det verdifulle gått i søpla ved en misforståelse.
Det er forsket mye på hvor vanskelig det er å sette seg inn i andres situasjon. Et forsøk gikk på å dele en gruppe inn i “trommere” og “lyttere”. Trommerne skulle tromme rytmen til en kjent melodi (ved å banke på et bord), mens lytterne prøvde å gjette hvilken melodi dette var. Bare 3 av 120 melodier ble gjenkjent på denne måten. (2,5%). Mens trommerne gjettet på at så mange som halvparten av låtene ville bli gjenkjent.
Trommere har sangen “i hodet”, informasjon som gjør det umulig for dem å vite hvordan det er å IKKE ha denne informasjonen. Å lage noe for andre er å være en trommer.
– – –
Men tilbake til frimerkene: Kanskje var det bare jeg som var dum og distrè? Hva med deg, fikk du noe av Posten på fredag, og skjønte du det var frimerker du fikk?
SE OGSÅ: Ville teorier om Postens logo
